publicerad: 2015
distraktion
dis·trakt·ion
substantiv
~en ~er • förströelse; tankspriddhet
| Singular | |
|---|---|
| en distraktion | obestämd form |
| en distraktions | obestämd form genitiv |
| distraktionen | bestämd form |
| distraktionens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| distraktioner | obestämd form |
| distraktioners | obestämd form genitiv |
| distraktionerna | bestämd form |
| distraktionernas | bestämd form genitiv |


