publicerad: 2015
blamage
blam·age
[‑a´∫]
substantiv
~n [‑en]; pl. ~r [‑er] • blamerande handling el. yttrande
| Singular | |
|---|---|
| en blamage | obestämd form |
| en blamages | obestämd form genitiv |
| blamagen | bestämd form |
| blamagens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| blamager | obestämd form |
| blamagers | obestämd form genitiv |
| blamagerna | bestämd form |
| blamagernas | bestämd form genitiv |


