publicerad: 2015
schismatiker
schism·at·ik·er
[‑a´t‑]
substantiv
~n; pl. ~ • avfälling särsk. från kyrkans lära
| Singular | |
|---|---|
| en schismatiker | obestämd form |
| en schismatikers | obestämd form genitiv |
| schismatikern | bestämd form |
| schismatikerns | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| schismatiker | obestämd form |
| schismatikers | obestämd form genitiv |
| schismatikerna | bestämd form |
| schismatikernas | bestämd form genitiv |


