publicerad: 2015
språklighet
språk·lig·het
substantiv
~en ~er • ofta i pl.; särsk. språklig företeelse
| Singular | |
|---|---|
| en språklighet | obestämd form |
| en språklighets | obestämd form genitiv |
| språkligheten | bestämd form |
| språklighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| språkligheter | obestämd form |
| språkligheters | obestämd form genitiv |
| språkligheterna | bestämd form |
| språkligheternas | bestämd form genitiv |


