publicerad: 2015
apologet
apo·log·et
[‑loge´t]
substantiv
~en ~er • försvarare särsk. av kristendomen
| Singular | |
|---|---|
| en apologet | obestämd form |
| en apologets | obestämd form genitiv |
| apologeten | bestämd form |
| apologetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| apologeter | obestämd form |
| apologeters | obestämd form genitiv |
| apologeterna | bestämd form |
| apologeternas | bestämd form genitiv |


