publicerad: 2015
bekymmer
be·kymmer
substantiv
bekymret; pl. ~, best. pl. bekymren • problem, sorger
| Singular | |
|---|---|
| ett bekymmer | obestämd form |
| ett bekymmers | obestämd form genitiv |
| bekymret | bestämd form |
| bekymrets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| bekymmer | obestämd form |
| bekymmers | obestämd form genitiv |
| bekymren | bestämd form |
| bekymrens | bestämd form genitiv |


