publicerad: 2015
fruntimmer
frun|timmer
[frun`‑]
substantiv
‑timret; pl. ~, best. pl. ‑timren • ⟨vard., ibl. ngt nedsätt.⟩ kvinna
| Singular | |
|---|---|
| ett fruntimmer | obestämd form |
| ett fruntimmers | obestämd form genitiv |
| fruntimret | bestämd form |
| fruntimrets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| fruntimmer | obestämd form |
| fruntimmers | obestämd form genitiv |
| fruntimren | bestämd form |
| fruntimrens | bestämd form genitiv |


