publicerad: 2015
interlokutör
inter·lok·ut·ör
[‑ö´r]
substantiv
~en ~er • samtalspartner
| Singular | |
|---|---|
| en interlokutör | obestämd form |
| en interlokutörs | obestämd form genitiv |
| interlokutören | bestämd form |
| interlokutörens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| interlokutörer | obestämd form |
| interlokutörers | obestämd form genitiv |
| interlokutörerna | bestämd form |
| interlokutörernas | bestämd form genitiv |


