publicerad: 2015
koleriker
kol·er·ik·er
[‑e´r‑]
substantiv
~n; pl. ~ • kolerisk person
| Singular | |
|---|---|
| en koleriker | obestämd form |
| en kolerikers | obestämd form genitiv |
| kolerikern | bestämd form |
| kolerikerns | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| koleriker | obestämd form |
| kolerikers | obestämd form genitiv |
| kolerikerna | bestämd form |
| kolerikernas | bestämd form genitiv |


