publicerad: 2015
kolorit
kol·or·it
[‑i´t]
substantiv
~en ~er • färggivning, färgglans; bildl. klangfärg
| Singular | |
|---|---|
| en kolorit | obestämd form |
| en kolorits | obestämd form genitiv |
| koloriten | bestämd form |
| koloritens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| koloriter | obestämd form |
| koloriters | obestämd form genitiv |
| koloriterna | bestämd form |
| koloriternas | bestämd form genitiv |


