publicerad: 2015
oanständighet
o|an·ständ·ig·het
substantiv
~en ~er oanständig
| Singular | |
|---|---|
| en oanständighet | obestämd form |
| en oanständighets | obestämd form genitiv |
| oanständigheten | bestämd form |
| oanständighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| oanständigheter | obestämd form |
| oanständigheters | obestämd form genitiv |
| oanständigheterna | bestämd form |
| oanständigheternas | bestämd form genitiv |


