publicerad: 2015
ovettighet
o|vett·ig·het
substantiv
~en ~er ovettig
| Singular | |
|---|---|
| en ovettighet | obestämd form |
| en ovettighets | obestämd form genitiv |
| ovettigheten | bestämd form |
| ovettighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| ovettigheter | obestämd form |
| ovettigheters | obestämd form genitiv |
| ovettigheterna | bestämd form |
| ovettigheternas | bestämd form genitiv |


