publicerad: 2015
resoluthet
re·sol·ut·het
[‑u´t‑ el. ‑u`t‑]
substantiv
~en 1resolut
Singular | |
---|---|
en resoluthet | obestämd form |
en resoluthets | obestämd form genitiv |
resolutheten | bestämd form |
resoluthetens | bestämd form genitiv |