publicerad: 2015
tonfall
ton|fall
substantiv
~et; pl. ~ • sätt att tala: han hade ett irriterat tonfall i rösten
| Singular | |
|---|---|
| ett tonfall | obestämd form |
| ett tonfalls | obestämd form genitiv |
| tonfallet | bestämd form |
| tonfallets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| tonfall | obestämd form |
| tonfalls | obestämd form genitiv |
| tonfallen | bestämd form |
| tonfallens | bestämd form genitiv |


