publicerad: 2015
uppbrytning
upp|bryt·ning
substantiv
~en ~ar • till bryta upp 1
| Singular | |
|---|---|
| en uppbrytning | obestämd form |
| en uppbrytnings | obestämd form genitiv |
| uppbrytningen | bestämd form |
| uppbrytningens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| uppbrytningar | obestämd form |
| uppbrytningars | obestämd form genitiv |
| uppbrytningarna | bestämd form |
| uppbrytningarnas | bestämd form genitiv |


