publicerad: 2015
ocklusion
oc·klus·ion
substantiv
~en ~er • tillslutning, avstängning t.ex. av kanal i kroppen
| Singular | |
|---|---|
| en ocklusion | obestämd form |
| en ocklusions | obestämd form genitiv |
| ocklusionen | bestämd form |
| ocklusionens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| ocklusioner | obestämd form |
| ocklusioners | obestämd form genitiv |
| ocklusionerna | bestämd form |
| ocklusionernas | bestämd form genitiv |


