publicerad: 2015
oförenlighet
o|för·en·lig·het
substantiv
~en ~er oförenlig
| Singular | |
|---|---|
| en oförenlighet | obestämd form |
| en oförenlighets | obestämd form genitiv |
| oförenligheten | bestämd form |
| oförenlighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| oförenligheter | obestämd form |
| oförenligheters | obestämd form genitiv |
| oförenligheterna | bestämd form |
| oförenligheternas | bestämd form genitiv |


