publicerad: 2015
samfällighet
sam|fäll·ig·het
substantiv
~en ~er • gemensam äganderätt el. egendom; sammanslutning
| Singular | |
|---|---|
| en samfällighet | obestämd form |
| en samfällighets | obestämd form genitiv |
| samfälligheten | bestämd form |
| samfällighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| samfälligheter | obestämd form |
| samfälligheters | obestämd form genitiv |
| samfälligheterna | bestämd form |
| samfälligheternas | bestämd form genitiv |


