publicerad: 2015
sammanbrott
samm·an|brott
substantiv
~et; pl. ~ • uppkomst av total funktionsoduglighet, kollaps
| Singular | |
|---|---|
| ett sammanbrott | obestämd form |
| ett sammanbrotts | obestämd form genitiv |
| sammanbrottet | bestämd form |
| sammanbrottets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| sammanbrott | obestämd form |
| sammanbrotts | obestämd form genitiv |
| sammanbrotten | bestämd form |
| sammanbrottens | bestämd form genitiv |


