publicerad: 2015
kemokin
kemo·kin
[‑ki´n]
substantiv
~et ~er • mest i pl.; en signalsubstans
| Singular | |
|---|---|
| ett kemokin | obestämd form |
| ett kemokins | obestämd form genitiv |
| kemokinet | bestämd form |
| kemokinets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| kemokiner | obestämd form |
| kemokiners | obestämd form genitiv |
| kemokinerna | bestämd form |
| kemokinernas | bestämd form genitiv |


