publicerad: 2015
resoluthet
re·sol·ut·het
[‑u´t‑ el. ‑u`t‑]
substantiv
~en 1resolut
| Singular | |
|---|---|
| en resoluthet | obestämd form |
| en resoluthets | obestämd form genitiv |
| resolutheten | bestämd form |
| resoluthetens | bestämd form genitiv |


