publicerad: 2015
realitet
re·al·itet
[‑ite´t]
substantiv
~en ~er • verklighet
| Singular | |
|---|---|
| en realitet | obestämd form |
| en realitets | obestämd form genitiv |
| realiteten | bestämd form |
| realitetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| realiteter | obestämd form |
| realiteters | obestämd form genitiv |
| realiteterna | bestämd form |
| realiteternas | bestämd form genitiv |


