publicerad: 2015
rubin
rub·in
[‑i´n]
substantiv
~en ~er • en röd ädelsten
| Singular | |
|---|---|
| en rubin | obestämd form |
| en rubins | obestämd form genitiv |
| rubinen | bestämd form |
| rubinens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| rubiner | obestämd form |
| rubiners | obestämd form genitiv |
| rubinerna | bestämd form |
| rubinernas | bestämd form genitiv |


