publicerad: 2015
berömdhet
be·römd·het
[‑röm´d‑]
substantiv
~en ~er • äv. berömd person
| Singular | |
|---|---|
| en berömdhet | obestämd form |
| en berömdhets | obestämd form genitiv |
| berömdheten | bestämd form |
| berömdhetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| berömdheter | obestämd form |
| berömdheters | obestämd form genitiv |
| berömdheterna | bestämd form |
| berömdheternas | bestämd form genitiv |


