publicerad: 2015
empiriker
em·pir·ik·er
[‑pi´r‑]
substantiv
~n; pl. ~ empiri
| Singular | |
|---|---|
| en empiriker | obestämd form |
| en empirikers | obestämd form genitiv |
| empirikern | bestämd form |
| empirikerns | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| empiriker | obestämd form |
| empirikers | obestämd form genitiv |
| empirikerna | bestämd form |
| empirikernas | bestämd form genitiv |


