publicerad: 2015
karbunkel
karb·unkel
[‑uŋ´kel]
substantiv
~n karbunklar 1 böld2 röd ädelsten
| Singular | |
|---|---|
| en karbunkel | obestämd form |
| en karbunkels | obestämd form genitiv |
| karbunkeln | bestämd form |
| karbunkelns | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| karbunklar | obestämd form |
| karbunklars | obestämd form genitiv |
| karbunklarna | bestämd form |
| karbunklarnas | bestämd form genitiv |


