publicerad: 2015
konicitet
kon·ic·itet
[‑ite´t]
substantiv
~en • konisk form
| Singular | |
|---|---|
| en konicitet | obestämd form |
| en konicitets | obestämd form genitiv |
| koniciteten | bestämd form |
| konicitetens | bestämd form genitiv |


