publicerad: 2015
monoteist
mono·te·ist
[‑is´t]
substantiv
~en ~er monoteism
| Singular | |
|---|---|
| en monoteist | obestämd form |
| en monoteists | obestämd form genitiv |
| monoteisten | bestämd form |
| monoteistens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| monoteister | obestämd form |
| monoteisters | obestämd form genitiv |
| monoteisterna | bestämd form |
| monoteisternas | bestämd form genitiv |


