publicerad: 2015
obalans
o|bal·ans
substantiv
~en ~er • till balans 1,2 o- 1
| Singular | |
|---|---|
| en obalans | obestämd form |
| en obalans | obestämd form genitiv |
| obalansen | bestämd form |
| obalansens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| obalanser | obestämd form |
| obalansers | obestämd form genitiv |
| obalanserna | bestämd form |
| obalansernas | bestämd form genitiv |


