publicerad: 2015
ringare
ring·are
substantiv
~n; pl. ~, best. pl. ringarna • ⟨åld.⟩ person som ringer särsk. i kyrkklockor
| Singular | |
|---|---|
| en ringare | obestämd form |
| en ringares | obestämd form genitiv |
| ringaren | bestämd form |
| ringarens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| ringare | obestämd form |
| ringares | obestämd form genitiv |
| ringarna | bestämd form |
| ringarnas | bestämd form genitiv |


