publicerad: 2015
ruptur
rupt·ur
[‑u´r]
substantiv
~en ~er • bristning; brytning
| Singular | |
|---|---|
| en ruptur | obestämd form |
| en rupturs | obestämd form genitiv |
| rupturen | bestämd form |
| rupturens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| rupturer | obestämd form |
| rupturers | obestämd form genitiv |
| rupturerna | bestämd form |
| rupturernas | bestämd form genitiv |


