publicerad: 2015
tentakel
tent·akel
[‑a´kel el. ‑ak´el]
substantiv
~n tentakler • känselspröt; fångarm: bläckfiskens tentakler
| Singular | |
|---|---|
| en tentakel | obestämd form |
| en tentakels | obestämd form genitiv |
| tentakeln | bestämd form |
| tentakelns | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| tentakler | obestämd form |
| tentaklers | obestämd form genitiv |
| tentaklerna | bestämd form |
| tentaklernas | bestämd form genitiv |


