publicerad: 2015
öronvittne
ör·on|vittne
substantiv
~t ~n • person som hört ngt t.ex. ett viktigt samtal
| Singular | |
|---|---|
| ett öronvittne | obestämd form |
| ett öronvittnes | obestämd form genitiv |
| öronvittnet | bestämd form |
| öronvittnets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| öronvittnen | obestämd form |
| öronvittnens | obestämd form genitiv |
| öronvittnena | bestämd form |
| öronvittnenas | bestämd form genitiv |


