publicerad: 2015
beivrare
be·ivr·are
substantiv
~n; pl. ~, best. pl. beivrarna beivra
| Singular | |
|---|---|
| en beivrare | obestämd form |
| en beivrares | obestämd form genitiv |
| beivraren | bestämd form |
| beivrarens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| beivrare | obestämd form |
| beivrares | obestämd form genitiv |
| beivrarna | bestämd form |
| beivrarnas | bestämd form genitiv |


