publicerad: 2015
diskontinuitet
dis·kon·tinu·itet
[‑ite´t]
substantiv
~en • brist på kontinuitet, avbrott
| Singular | |
|---|---|
| en diskontinuitet | obestämd form |
| en diskontinuitets | obestämd form genitiv |
| diskontinuiteten | bestämd form |
| diskontinuitetens | bestämd form genitiv |


