publicerad: 2015
anakolut
an·akol·ut
[‑u´t]
substantiv
~en ~er • mening med brist på sammanhang el. följdriktighet i meningsbyggnad
| Singular | |
|---|---|
| en anakolut | obestämd form |
| en anakoluts | obestämd form genitiv |
| anakoluten | bestämd form |
| anakolutens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| anakoluter | obestämd form |
| anakoluters | obestämd form genitiv |
| anakoluterna | bestämd form |
| anakoluternas | bestämd form genitiv |


