publicerad: 2015
benbrott
ben|brott
substantiv
~et; pl. ~ • till brott 3 och särsk. till ben 2
| Singular | |
|---|---|
| ett benbrott | obestämd form |
| ett benbrotts | obestämd form genitiv |
| benbrottet | bestämd form |
| benbrottets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| benbrott | obestämd form |
| benbrotts | obestämd form genitiv |
| benbrotten | bestämd form |
| benbrottens | bestämd form genitiv |


