publicerad: 2015
benfraktur
ben|frakt·ur
substantiv
~en ~er • till ben 1,2 fraktur 1
| Singular | |
|---|---|
| en benfraktur | obestämd form |
| en benfrakturs | obestämd form genitiv |
| benfrakturen | bestämd form |
| benfrakturens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| benfrakturer | obestämd form |
| benfrakturers | obestämd form genitiv |
| benfrakturerna | bestämd form |
| benfrakturernas | bestämd form genitiv |


