publicerad: 2015
dislokation
dis·lok·at·ion
substantiv
~en ~er • förskjutning, rubbning; spec. avvikelse från välordnat mönster i kristallint material
| Singular | |
|---|---|
| en dislokation | obestämd form |
| en dislokations | obestämd form genitiv |
| dislokationen | bestämd form |
| dislokationens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| dislokationer | obestämd form |
| dislokationers | obestämd form genitiv |
| dislokationerna | bestämd form |
| dislokationernas | bestämd form genitiv |


