publicerad: 2015
epileptiker
epi·lept·ik·er
[‑lep´t‑]
substantiv
~n; pl. ~ • till epilepsi
| Singular | |
|---|---|
| en epileptiker | obestämd form |
| en epileptikers | obestämd form genitiv |
| epileptikern | bestämd form |
| epileptikerns | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| epileptiker | obestämd form |
| epileptikers | obestämd form genitiv |
| epileptikerna | bestämd form |
| epileptikernas | bestämd form genitiv |


