publicerad: 2015
hor
hor
substantiv
~et • ⟨starkt vard., åld.⟩ äktenskapsbrott, otukt
| Singular | |
|---|---|
| ett hor | obestämd form |
| ett hors | obestämd form genitiv |
| horet | bestämd form |
| horets | bestämd form genitiv |


