publicerad: 2015
indikation
in·dik·at·ion
substantiv
~en ~er • anvisning, fingervisning, tecken; antydning; grund, skäl
| Singular | |
|---|---|
| en indikation | obestämd form |
| en indikations | obestämd form genitiv |
| indikationen | bestämd form |
| indikationens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| indikationer | obestämd form |
| indikationers | obestämd form genitiv |
| indikationerna | bestämd form |
| indikationernas | bestämd form genitiv |


