publicerad: 2015
isogon
iso·gon
[‑gå´n]
substantiv
~en ~er • kartlinje genom orter med samma magnetiska deklination
| Singular | |
|---|---|
| en isogon | obestämd form |
| en isogons | obestämd form genitiv |
| isogonen | bestämd form |
| isogonens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| isogoner | obestämd form |
| isogoners | obestämd form genitiv |
| isogonerna | bestämd form |
| isogonernas | bestämd form genitiv |


