publicerad: 2015
ruckel
1ruckel
[ruk´el]
substantiv
rucklet; pl. ~, best. pl. rucklen • fallfärdigt hus
| Singular | |
|---|---|
| ett ruckel | obestämd form |
| ett ruckels | obestämd form genitiv |
| rucklet | bestämd form |
| rucklets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| ruckel | obestämd form |
| ruckels | obestämd form genitiv |
| rucklen | bestämd form |
| rucklens | bestämd form genitiv |
2ruckel
[ruk´el]
substantiv
rucklet • rucklande
| Singular | |
|---|---|
| ett ruckel | obestämd form |
| ett ruckels | obestämd form genitiv |
| rucklet | bestämd form |
| rucklets | bestämd form genitiv |


