publicerad: 2015
sprallighet
sprall·ig·het
substantiv
~en ~er • ⟨vard.⟩ sprallig
| Singular | |
|---|---|
| en sprallighet | obestämd form |
| en sprallighets | obestämd form genitiv |
| spralligheten | bestämd form |
| sprallighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| spralligheter | obestämd form |
| spralligheters | obestämd form genitiv |
| spralligheterna | bestämd form |
| spralligheternas | bestämd form genitiv |


