publicerad: 2015
unikum
un·ik·um
[u´n‑]
substantiv
~et; pl. ~ • unik sak el. företeelse
| Singular | |
|---|---|
| ett unikum | obestämd form |
| ett unikums | obestämd form genitiv |
| unikumet | bestämd form |
| unikumets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| unikum | obestämd form |
| unikums | obestämd form genitiv |
| unikumen | bestämd form |
| unikumens | bestämd form genitiv |


