publicerad: 2015
vanlighet
van·lig·het
substantiv
~en ~er • efter vanligheten som vanligt
| Singular | |
|---|---|
| en vanlighet | obestämd form |
| en vanlighets | obestämd form genitiv |
| vanligheten | bestämd form |
| vanlighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| vanligheter | obestämd form |
| vanligheters | obestämd form genitiv |
| vanligheterna | bestämd form |
| vanligheternas | bestämd form genitiv |


