publicerad: 2015
behärskare
be·härsk·are
substantiv
~n; pl. ~, best. pl. behärskarna behärska
| Singular | |
|---|---|
| en behärskare | obestämd form |
| en behärskares | obestämd form genitiv |
| behärskaren | bestämd form |
| behärskarens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| behärskare | obestämd form |
| behärskares | obestämd form genitiv |
| behärskarna | bestämd form |
| behärskarnas | bestämd form genitiv |


