publicerad: 2015
orättfärdighet
o|rätt·färd·ig·het
substantiv
~en ~er orättfärdig
| Singular | |
|---|---|
| en orättfärdighet | obestämd form |
| en orättfärdighets | obestämd form genitiv |
| orättfärdigheten | bestämd form |
| orättfärdighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| orättfärdigheter | obestämd form |
| orättfärdigheters | obestämd form genitiv |
| orättfärdigheterna | bestämd form |
| orättfärdigheternas | bestämd form genitiv |


