publicerad: 2015
indikativ
in·dik·at·iv
substantiv
~en ~er • ⟨språkv.⟩ modusform som uttrycker ngt verkligt t.ex. var i mots. till vore
| Singular | |
|---|---|
| en indikativ | obestämd form |
| en indikativs | obestämd form genitiv |
| indikativen | bestämd form |
| indikativens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| indikativer | obestämd form |
| indikativers | obestämd form genitiv |
| indikativerna | bestämd form |
| indikativernas | bestämd form genitiv |


